| Folk har tidligere spurt meg hvordan det var å være så ung og gå gravid, om jeg fikk mye kommentarer på det osv, så jeg tenkte jeg like greit kunne skrive et lite innlegg om det! Jeg var 17 år gammel når jeg ble gravid, da hadde jeg allerede bodd sammen med kjæresten min siden 2010 i noen mnd. (For dere som lurer, så ja, vi bor fortsatt sammen.) Etter flere tegn begynte jeg å lure, jeg la på meg, mistet "uka mi" osv, så vi bestemte oss for at jeg skulle ta en hjemmetest, og den var jo åpenbart positiv. På den tiden bodde vi på Berkåk i sør-trøndelag, og jeg hadde legen min i Moss fra da jeg bodde hjemme, så jeg fikk ikke gått til lege før rett etter jula. Jeg hadde med meg moren min da jeg fikk bekreftet det, og da var jeg allerede i uke 20. Selvom vi alle var foreberedt på det, ble det nok et sjokk for oss alle, og vi reagerte på forskjellige måter. Mamma begynte å gråte litt, noe som resulterte i at jeg gjorde det også, ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg hater å se mamma gråte, haha, og samboeren min ville være for seg selv. Jeg er egentlig veldig glad for at samboeren til mamma var der, for han tok det vel best av oss alle, og fylte den litt anspente stemningen med litt humor. 
| 
Utover den nærmeste tiden fortalte vi det til resten av min familie og såklart samboeren min sin side. Til å begynne med prøvde jeg vel kanskje å skjule magen litt, men til slutt tenkte jeg egentlig bare "faen heller," slutta å bry meg og begynte heller å stirre tilbake om folk stirret på meg. Etter at Liam kom til verden har folk tatt det mye bedre etter min mening. Folk tar det litt bedre når de ser at vi faktisk bryr oss om og tar vare på sønnen vår selvom vi er unge. Folk sier at det er en del fordommer mot unge foreldre, men det er det faktisk mot eldre foreldre, eller midt i mellom også, for den saks skyld. Folk finner alltid noe å klage på og rette på. Slik er det for alle tror jeg, og spesielt førstegangs-foreldre uansett alder. Det jeg prøver å si er at så lenge du er glad i barnet ditt og gjør ditt beste for h*n, så kan resten av verden egentlig bare passe sine egne saker! Noen dager er det slitsomt å være foreldre, men for det meste er det bare kos, og en helt fantastisk følelse! Jeg er klar over at dette innlegget ble rimelig uoversiktelig, men jeg håper at det alikevel hjalp dere litt til å forstå hvordan ting er for oss, og hvordan jeg tenker og føler det. 
|
